hawaii2k

Ganske lenge har jeg vært interessert og fascinert over spøkelsesbyer, forlatte bygninger (Urban Exploring). Så jeg har en del sider jeg kan besøke for å se bilder og historien til bygningene. Jeg vil tro denne fascinasjonen er todelt. Det ene er bildene i seg selv. Et godt motiv av en forlatt bygning vekker følelser. Så er det selve historien om bygningen. Hvem var folkene som var der, hvem var det som forlot bygningen siste gangen osv. Det finnes en god del forum på nettet hvor medlemmene deler info om bygninger som er lette tilgjengelige og ganske interessante. Nå er ikke dette helt ulovlig, men grunnessensen hos en urban explorer er å se, ikke røre. Bygningene og artefaktene inni behandles som en tidskapsel, enten det er et nedlagt sanatorium, sykehus, "kirkegård" for lokomotiv og så videre. Men så er det spøkelsesbyene i USA som vekker størst interesse, altså. Falleferdige bygg i vesten som vitner om en tid der folk flyttet langt vekk for å finne spor etter sine drømmer om rikdom og berømmelse. Lurer fælt på hvordan menneskene som bodde der hadde det. En gjennomsnittlig hverdag er vel så spennende som å krige mot de fæle britene. En artig nettside er http://www.ghosttowngallery.com/ . Den er en slags index over mange spøkelsesbyer, med gode bilder og noen har en liten historie lagt til.
Et bilde av byen Bonanza (ja,faktisk!).

Er det ikke litt rart at pass har relativt lang varighet, men man har det samme bildet? Folk forandrer seg meget over tid, ihvertfall jeg. Er litt spent på om jeg får lov til å trå på skotsk jord med bildet jeg har i passet mitt, som for øvrig er fra 2004.

Meg nå:


Og slik ser jeg ut ifølge passet utstett av politiet av Noregs kongerike:



Så vad tycks? Bør jeg få lov til å vandre langs gatene i Edinbürgh?

. . . skrev jeg dette: http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=7194439

Rart hvor mye som er forandret, men samtidig veldig likt. Ute har kong Vinter et fast grep, ikke akkurat like mye som det var i fjor, men snø er det. Med et raskt tilbakeblikk husker jeg veldig lite av omgivelsene rundt meg. En rar form for eksistens hvor jeg ikke la merke til hva som var rundt meg. Jeg så alt som var rundt meg, men oppfattet det ikke. Inne på rommet var jeg heller ikke meg. En zombie som ventet på at klokka skulle gå fortest mulig var alt igjen. Nå er det stunder der jeg kjeder meg, men det er jo ikke det samme. Noen vil si at en zombie har fått sjelen tilbake. Fra å være en slags Redead (zelda-fans skjønner denne) til å være slik jeg husker meg selv fra førsteåret har vært en lang og vanskelig vei.

Heldigvis har ikke den veien vært nødvendig å gå alene. Flere enn det jeg kanskje hadde trodd av mine venner her har på et eller annet vis hjulpet til i denne stunden. Har lyst til å nevne navn til noen jeg føler har vært ekstra til hjelp, men er usikker på om de har lyst til å bli nevnt ved navn. Nå er det kanskje også slik at det ikke er alle som faktisk har skjønt hva de har gjort for meg. Så derfor vil jeg bruke en klisjé og si at dere kjenner dere selv best, kjenn etter på samvittigheten. Der finner dere svaret. Det jeg vil si har vært mest prisverdig er å bli behandlet som en normal person, eller la meg være meg om det er en bedre måte å si det på. Nå skal ikke jeg av alle folk sette normer for hva som er normalt eller unormalt. Poenget mitt er, tror jeg, at jeg føler en støtte hvor folk rundt meg sier indirekte at dette vil gå. Å bli tatt for mye hensyn til virker bare mot sin hensikt, blir jo minnet på sine problemer hele tiden. Også det å være tilbake mer eller mindre for fullt på skolen er slitsomt og mye arbeid, men på en bra måte for øyeblikket. Følte at jeg egentlig falt ut av samholdet ved å ha så lite faglige greier i fjor vår. Nesten som at jeg mistet min identitet som student og heller bare drev frem og tilbake på campus.

Nå er min evne til å sette pris på ting bedre enn det var for et år siden. Fortsatt ikke helt der den har vært, men mye bedre enn hva det var. Om man ikke har opplevd å være fraværende mentalt må det virke helt absurd hvor vanskelig ting kan være. Å klare å gå ut døra er ikke en selvfølge, det er en konstant kamp mot følelsen av angst og panikk. Noen ganger gikk det bra og noen ganger var det en meningsløs kamp. Var litt av det samme hver morgen for å stå opp. Kunne ligge en time eller mer og grue meg til å stå opp. Jeg visste ikke hva jeg gruet meg til og vet det ikke enda. Et eksempel til var det å faktisk klare å spise noe. Matlysten forsvant totalt, så å spise et godt måltid ble ikke en selvfølge. Men desto bedre når det gikk. Så små ting kunne altså gi glede, ting jeg tok for gitt. Nå trenger jeg ikke å fokusere så mye på det, men heller se mot de store tingene. Siden i fjor har jeg klart å blant annet dra på konserter; en med AC/DC og to med Metallica. Det står som de ultimate høydepunktene fra i fjor rent fornøyelsesmessig sett. Allikevel så er det en ting som kanskje har vært en større prestasjon i et større perspektiv. Fra å ikke klare å være i et eksamenslokale overhodet til at jeg klarte å ta tre eksamener, det føler jeg var stort. Noen snakket om at de ikke kan få dårligere karakter enn B. Jeg snakket om at min største utfordring var å bare klare å være tilstede. Skulle gjerne ha overført bilder som kommer opp i hodet mitt til pc-skjermen, er vanvittig mye som ikke er lett å forklare. Det får bli en gang i fremtiden, vil jeg tro.

Satte kjapt en kollasje av bildene tatt fra turen forrige lørdag. Skulle likt å fått det litt større, men akk. Regner med det kommer et innlegg på tirsdag om jeg husker på det. 0_o

Har blitt en stund siden jeg har kjøpt noe klær av noe slag. Tror siste gang var i oktober en gang. Brukte jo kortet litt i julestria, men føler ikke at det teller på samme måte. Så det måtte jeg nesten gjøre noe med. På ren impuls dro jeg til byen etter skolen. Ble ikke noe store greier siden det bare er "vanlig salg" på Torget. Ei bukse og ei skjorte ble resultatet. Svart bukse og ei svart skjorte, ikke noe mer spennende enn det. Skal være snill og ikke ta noe outfitbilde.

Kjapp gjennomgang i bilder av 2009, kanskje? En del bilder blir nok hulter til bulter, kan ikke ha kontroll på alt.

Først ute i rekken var AC/DC. Klassisk rock inne i en gymsal.



Bildet tatt inne på Olavspuben som er etterhvert blitt et kjent sted for historikere


Så kom 17. mai. (psssst: om noen ikke vil ha det her, så rop ut)



Juni kom og gikk, første konserten med Metallica var i juni. Fikk to plektre



Så nær var jeg The Jaymz


Var hjemme i Vesterålen en tur og, gitt!


F-blokka ble revet, gikk mine første år på skolen der.


Og så tilbake til Metallica for konsert nummer to


Hei og hå og FADDERullan dei!


Cocktailfest med obligatorisk bilde tatt på badet



Feiret litt bursdag, med kjempegod kake!


Var litt i det artistiske hjørnet


Leste litt til eksamen, gjorde jeg etter hvert.


Julebord må en ha!


Med hjemmelaget kake, tenk.


Så bar det hjem til jul og nyttår




Naboer som hadde litt problemer. Dette gjentok seg minst tre ganger



Så hva skjer i 2010? Følg med!

"Lord grant that I shall not seek so much to be consoled as to console,
to be understood as to understand all,
to be loved as to loved, with all my heart,
with all my heart".

Er det vanlig å ha noen man kan dele sladder med eller er det bare noe man ser i typiske amerikanske serier. Dessuten er det jo så og si bestandig damer som sitter på en kafé med kaffe mocca og surfer på mac'en. At menn deler slike ting er utenkelig. Om det skjer sitter de på gjerdet med hvert bein i hver hage, comprende? Hva om jeg sa at jeg har en slik person som jeg kan dele alt med, selv sladder og trivielle ting? Det er ikke vanlig, vil jeg tro. Uten å virke for kjepphøy så vil jeg si at jeg kanskje er mer forfengelig. Kanskje ikke akkurat det, men noe i den duren. Bryr meg litt mer enn vanlig om klær. Slår noen damer når det kommer til shopping. Tenk på det!

Woop! Hva pokker var meningen med dette innlegget? Har forresten bursdag i morgen. Er det woop? Akkurat nå ser jeg det som en helt vanlig dag. Har ikke gitt fra meg noe slags ønskeliste, ønsker meg ingenting. Ser ikke helt hva jeg trenger eller ka som kunne vært artig. Feiring av dagen? Tjæ, vet ikke. Dra på pub eller noe, vi får se.

Tjohei!